BLOGGINNLEGG 2023

LENGSEL, LIDELSE & LEVENDE

Hva hører jeg på?

Oasis - Be Here Now - Vinyl Reissue Remastered

Hva er vel et tiår uten en rivalisering mellom to band? The Beatles vs The Rolling Stones er kjent, på 90-tallet hadde vi Blur vs Oasis. Jeg liker godt Blur. Det er motstand der, kunst. Det er nye ting som dukker opp i låtene, og det er velspilt. For en musiker er det utviklende musikk.

Selv om Blur også har enkle gladlåter er det Oasis som blir med på fest. Det er noe røft med gutta fra arbeiderklassen i Manchester, som drar en inn. Disse som sverger til allværsjakke uansett hvor varmt det er på scenen eller i tv-studio. Dette er noe annet enn kunstskolestudenter fra London, med Mods-looken. Oasis virker på en måte, hva skal vi si, ekte?

Det er lett å si hva det ikke er. Det er ikke stor kunst. Dette er ikke låter som lar deg grunne på lyrikken eller den velspilte soloen eller krydderet. Her har vi dans på lokalet, med full vreng, gauling og kun pentatonskalaer i gitarsoloene. Men det er velspilt. Det er intuisjon bak arrangementene. Det er smart og ærlig gjort.

Be Here Now er Oasis sin tredje fullengder. Den er spilt inn i flere ulike studio under nokså kaotiske tilstander. Plata bærer noe preg av stormannsgalskap, rus og en retningsløshet. Enkelte spor har opp til tretti gitarer. Sikkert en tanke om å gjøre lydbildet fett, men ender opp med å rote det til. Dette visste selvfølgelig alle rundt med teknisk innsikt, men hvem sier nei til Noel? Tenkte meg det!

Resultatet bærer preg av et for massivt lydbilde, der særlig bass og trommer lider. Det er en vegg av gitarer, der Liams stemme kjemper med å trenge gjennom. Men låtene altså! Noel kan fortsatt skrive som ingen andre på denne tiden.

Jeg husker nøyaktig hvor jeg stod da jeg hørte første singel D'You Know What I Mean?. På kjøkkenet i det store, gamle huset på Jæren dundret den nyeste låta fra Oasis ut fra radioen. Jeg hadde lest strålende kritikker i avisene, så forventningene var på topp, og ble innfridd. Feedback gitarer, baklengsvokal, helikopter, morselyder, wah gitarer, vrengte trommer, kassegitar, støy, og så sløyt inn i første vers med herlige overtoner på gitaren. Og som alltid, kule koringer. Dette svingte og svinger fortsatt. Rett inn på nærmeste platesjappe og kjøpe cd-en.

De nærmeste ukene gikk Be Here Now konstant på discman-en. Jeg skippa ofte D'You Know for å komme til den fantastiske My Big Mouth. Et grisefett riff og Liam som synger som om han aldri har vært i himmelen eller prata med Faderen. Det er på denne låta det er lagt tretti gitarer, og det høres. Men du verden for en drivanes låt.

Magic Pie drar det hele ned, takk og lov. En stund ihvertfall. Starter med fint elpiano og flott gitar med touchy ekko. Så kommer vrenggitarene og stor trommelyd. Her har de kjørt miksebordet hardt, det vrenger godt i trommene også. Noel synger på en kul låt, men litt anonym.

Neste singel Stand By Me er en klassisk Oasis låt. Litt trist vers og stort refreng der strykere dobler gitaren. Det låter flott og fint, ørlite kjedelig, men versene dere, jeg elsker versene. Og tror du ikke det kommer nydelige koringer utover. Joda! Også denne skippa jeg ofte for å komme til…

I Hope, I Think, I Know. Rett fram rock, kan til og med høre tamburinen bak der. Typiske fine, åpne Noel akkorder. Drivende trommer gjorde denne fin-fin å sykle til på langstrakte jærske sykkelstier, med drittlukta rett i fleisen. Good times!

The Girl In The Dirty Skirt har en umiddelbar britpop-sound med sine sjuer akkorder på gitarene. En slags gjemt ballade er dette her, både med tanke på tekst, som selvfølgelig handler om et forhold til en dame «You`ve got a feeling got a feeling lost inside you, just won`t let you og», ja, her prøver vi oss nok en gang på filosofi. Dette litt triste refrenget går så over i et skikkelig gladbrekk med slidegitar og greier. Nydelige koringer her også, som kommer akkurat på de rette stedene. Her er det tydelig at hundrevis av konserter har gjort jobben med å forstå når det er på tide å løfte låtene litt. Herlig bluesa sluttparti, som minner meg om noe Beatles kunne gjort, helt riktig å la Mikey Rowe gå bananas på elpianoet. Mikey spiller for øvrig fortsatt med Noel i hans High Flying Birds.

Så kommer vi til den, ofte, magiske låta rundt midten, Fade In-Out. Dette er en annerledes låt i skivas kontekst og et helt riktig hvileskjær så langt ut i plata. Låta starter med en herlig uformell stemning, hosting, prating «let`s go», fine bluesa gitarer, nydelig kassegitar, kul skrætsj på el-gitaren, før Liam entrer med tidenes selvtillit i stemmen «Get on the rollercoaster, the fair´s in en today, you grotta be bad enough to beat the brave», tøffere blir det nesten ikke. Raspen i Liams stemme er kulere enn noensinne. Trommene lurer seg inn, bongotrommer som minner om Rolling Stones Sympathy For The Devil. Her er det perfekt balanse mellom instrumentene. Så kommer det, skriket, og inn på scenen slentrer sjølvaste Johnny Depp og spiller en helsikes slide gitar-solo, samtidig som bandet groover som et uvær bak. Låta vrikker seg ut med refreng - vers - refreng, mens Johnny lirer av seg flere kule slide licks. Slutten viser en eksperimentell retning, med pling-plong lyder vi kjenner fra Blur og Radiohead, før Noel brutalt avslutter låta med et fuzz-lick. Mange av låtene på denne skiva er alt for lange, men at denne tikker inn på rundt sju minutter føles helt riktig. Hadde bare Oasis kunne gitt seg selv lov til å utforske denne mer eksperimentelle siden, tror jeg historien senere kunne vært en annen.

Vi skal videre til en skikkelig tryckare, som de sier i Sverige. Don´t Go Away er en stor klinelåt, men en skikkelig god klinelåt. Her florerer nødrimene, bare hør på dette «Don´t go away, say what you say, say that you´ll stay, forover and a day». Jadda. Nydelig åpent lydbilde med vakre, vakre strykere og deilig tremolo gitar, gjør at vi tilgir teksten fylt med klisjeer. Dette er en nydelig kjærlighetslåt rett og slett. Og dere, jaggu får vi franske horn på slutten. Låta tar seg tid til å avslutte på et enkelt og rolig vis, med tamburin og kassegitar. Den typiske Noel niertonen. Dette er noe vi ikke ser mye av i populærmusikken i dag. Det er nesten ingen intro eller outro lengre, fort inn i hooket og fort ut. Dette tror jeg er skadelig for populærmusikken som uttrykk for kunst på sikt.

Oh yeah!! Be Here Now starter med en kul elektronisk beat, som følges av et fett gitar riff, Liam er med og vokallinjene hermes av noe fløytelignende. Dette er så groovy og ikke minst lekent. Dette er ikke det selvhøytidelige Oasis, men et band som byr opp til fest. Dritkul vokalsvaring mellom Noel og Liam. Det var dette eller å jobbe på fabrikk, klart man heller vil gjøre dette. Og der, der kommer boogie-riffet. Come on, dette er rein moro! Rundes for øvrig av med avløpslyder, for å understreke at her er vi ikke høye på oss selv, right…

All Around The World starter fint, bygger seg opp, fine vokallinjer. Der fikk vi den klassiske Liams «Make me shiiiiine», noen fine blåtoner løfter andre vers fra det første. Så rotes det hele til med endeløs gitarsolo og overorkestrering. Det blir i mine ører kjedelig, og etter tre minutter hopper jeg videre.

Til min, kanskje, favorittlåt på denne skiva, It´s Gettin Better (Man!!). Her er det fest for alle penga! Tamburin, masse fete, vrengte boogie gitarer før skarptromma banker det hele inn og Liam proklamerer: «Say something, shout it from the roof tops off your head. Make it sort of mean someting, make me understand or I´ll forget». Nyyyydelig koring fra Noel på andre vers og videre inn i pre refreng. Det er digg å få en så oppe tempo låt mot slutten av skiva. Kul gitarsolo med wah og trommer som slår løs på tammene, og skaper rom. Driiiit kul overgang fra soloen/brekket og til siste refreng. Avslutningen er selvfølgelig lang, men det ropes og hoies, så det er tid til å ta en slurk øl i all hoppinga. Selvfølgelig får vi mer gitarsolo, nesten i Neil Young stil.

All Around The World (Reprise) får avslutte skiva. Greit nok, men det ligger et litt desperat Beatles wannabe over denne. Hadde vært kulere å avslutte med forrige låt.

Vi digger denne gjengen fra arbeiderklassen i Manchester, vi digger allsangen, vi digger allværsjakkene (var det Bergans mon tro?), vi digger at Oasis byr opp til fest og moro, vi digger at det gjøres på ekte og vi digger målbevisstheten. Det var dette eller fabrikkjobben, det kjenner vi igjen fra flere andre britiske band.

Be Here Now var siste skive med originalbesetningen(ok, ny trommis på What´s The Story…). Bassist Paul "Guigsy" McGuigan og rytmegitarist Paul "Bonehead" Arthurs sa takk for seg etter dette albumet. Familiekrav, utmattelse, andre drømmer eller bare drittlei av Gallaghers, hvem vet hvorfor de to slutta. Faktum er uansett at det var disse to som startet bandet, som da het The Rain, og at bandet etter hvert ble overtatt av Gallagher-brødrene.

Etter Be Here Now kom albumet The Masterplan. Dette er en samling b-sider og er usedvanlig sterk. Her er det masse godbiter. Senere mistet jeg interessen for bandet. Disse tre første står derimot sterkt. Oasis har over tjue millioner månedlige lyttere på Spotify, over dobbelt så mye som Blur, det sier litt om hvor sterkt bandet står nesten femten år etter at de ble oppløst.

Gallagher brødrene har ikke snakket sammen siden 2009. Historien til bandet er egentlig triste saker. Jeg tror at vi vil se et comeback, en turné der originalbesetningen spiller de gode, gamle låtene. Pengene frister.

Jeg kommer til å være der, men jeg håper for Guds skyld de ikke lager et nytt album!

/Sindre


Hva hører jeg på?

Oasis - (What's the Story) Morning Glory? - Vinyl Reissue Remastered

Today is gonna be the day that they’re gonna throw it back to you, er en like sikker vinner på fest som det en sikker billett ut av det eksklusive, musikk-dogmatiske og dømmende musikviternes selskab. Når det er sagt, så har den elegante indie-artisten Ryan Adams(Helt) laget en fabelaktig versjon av Wonderwall, som i skrivende stund er streamet over hundre millioner ganger. Mer enn dobbelt så mye som hans egne super kjente låt When the stars go blue.

En god låt er en god låt, men selv gode låter kan man bli lei. Selv om jeg ble bergtatt av Definitely Maybe, løp jeg ikke til platebutikken og for å kjøpe (What's the Story) Morning Glory? da den ble sluppet. Jeg hadde rett og slett hørt Wonderwall for mye på radio, og var lei hele bandet en periode. Tror jeg hørte mest på Smashing Pumpkins, Mellon Collie and the Infinite Sadness, som ble sluppet senere i oktober 1995, og Seigmens Metropolis, sluppet samme måned. For en musikk måned!!

Et år senere kjøpte jeg (What's the Story) Morning Glory?. Jeg hadde selvfølgelig hørt flere av låtene her og der, men å høre hele albumet i sin helhet var likevel en opplevelse.

Hele kalaset sparkes i gang med herlige Hello, proppfull av selvtillit. It’s good to be back, et skamløst frieri til følgerne. Så er vi rett over i Roll With It. You gotta say what you say, don’t let anybody get in your way, fortsetter det ungdommelige drivet. Det er jo ikke rart man blir gira av dette her!

Det hele roes ned med Wonderwall, som jeg ofte skippa når jeg hørte på skiva mens jeg gjorde lekser. Denne hadde vi hørt nok fra før. På Don’t Look Back In Anger prøver kanskje Noel å være noe dyp, jeg vet ikke. Han lykkes ikke med det. Teksten er sjarmerende rotete. Den tar opp at, jammen kan du starte en revolusjon fra senga, bare du sitter på senga å skriver låter! Og hvem er Sally? Men flott låt, det er det. Har vel nesten blitt en av Manchesters mange nasjonalsanger dette her.

Hey Now! er et lite hvileskjær. Kul låt med noen flotte melodilinjer her og der. Vi trenger kanskje en liten pause etter en så massiv hit parade i starten av skiva. The Swamp Song er en instrumental snutt, tipper at det er en utdrag fra en jam, med munnspill. Mye brukt live. Bonehead's Bank Holiday er et lekent og fint innslag. Opprinnelig utgitt som bonusspor, men altså med på denne ny-utgivelsen på vinyl.

La oss finne fram vinylplate nummer to. Senker stiften og ut kommer legendariske Some Might Say, et drønn av en partylåt. Nydelige koringer. Teksten er enkel og jeg tolker det som å drite i hva andre mener og kjøre på din greie. Kan vel ikke være uenig i det, Noel, i hvert fall ikke nå som åra har gått. Her spiller gamle trommisen Tony McCarroll trommer. Han har til og med fått en plass inne i coveret. Tror han ble sparket av Noel på grunn av manglende tekniske ferdigheter, etter påtrykk fra produsenter og plateselskap. Alan White trakterer trommene på resten av skiva. Han ble med noen år, men sviirelivet med Liam tok til slutt knekken på en, fremdeles ung, trommis.

Vinylen spinner videre til Cast No Shadow. En nydelig ballade der Noel faktisk lykkes med å være noe dyp, As they took his soul they stole his pride, er vel litt dypt det, eller? Som på forrige låt, har vi magiske koringer her også. Det er ofte noe vanvittig fint med søsken som synger sammen.

Jeg har alltid likt She’s Electric. En deilig, tøysete låt om ei spennende jente og hennes eksentriske familie. Akkordene skaper et herlig britisk sound og låta glir lett av gårde uten å bli fyllmasse.

Vi snur vinylen og får servert det som må være den siste delen av hovedretten. Morning Glory er en mastodont. Hørte et liveopptak av denne fra Roskilde, før plata ble gitt ut. Det må ha vært massivt å høre en så bra låt etter debuten, tenk hva som kommer nå!

Det er jo låtene, akkordene og melodiene, som er Noels store styrke. Teksten er igjen enkel. Våkne opp med morrabrød(moring glory), prøve å våkne til favoritt låta og drømme. Vi kjøper den fra ungdommen. Men låta, låta dere, den står seg!

Etter et lite gjenhør med sump låta, avsluttes kalaset med Champagne Supernova. En sju minutter lang allsangs ballade. Gutta er jo svorne fotballfans(City) og vet hva som skal til for å lage god allsang.

Likt sine store helter, Beatles, har også Oasis et overskudd av gode låter i denne perioden. Mange ble senere utgitt på The Masterplan. En av de beste er live monsteret Acquiesce(prøv å uttal det uten å bruke translate om du tør). Ordet betyr å innvilge eller å samtykke. Handler igjen om drømmer og å få til ting. Dette er en sinnsykt fengende låt der Liam synger versene og Noel tar over refrenget med tekstlinjen, Because we need each other, we believe in one another.

Nesten litt rørende med tanke på den senere historien mellom brødrene.

/Sindre


Hva hører jeg på?

Oasis - Definitely Maybe - Vinyl Reissue Remastered

Jeg har som nevnt endelig fått satt opp vinylspilleren i den store stua. Rommet som er dedikert til musikk, skriving og bøker, og av og til fungerer som soverom. Høyt under taket og med sofaen sentralt plassert i rommet, blir det et perfekt sted for å lytte til musikk.

Med spilleren på plass har jeg begynt å kjøpe vinyl igjen. Jeg bor like utenfor Strömstad i Sverige, og her har vi faktisk en liten musikkbutikk, legendariske Rämjes. Utvalget av vinyl er stort i forhold til plassen. En dag da jeg hadde vært på biblioteket og lånt neste forsyning av Knausgård bøker, de har en fin liten avdeling av norske bøker, stakk jeg innom Rämjes for å se om de hadde noe interessant.

Det var mye jeg kunne tenke meg, men denne gangen endte jeg opp med de tre første skivene av Oasis. Mye kan sies om dette bandet, men for meg står disse tre skivene som påler i min musikkdannelse. Derfor kommer jeg til å lage tre blogg innlegg om hvert av disse utgivelsene.

Første gang jeg hørte Oasis var hos mitt søskenbarn i Stavanger. Jeg bodde på bondelandet, Jæren må bokstavelig talt kunne kalles det, og hadde begrenset tilgang til nye impulser. Min kompis på Bryne Gymnas, Ben fra Varhaug, hadde peiling på grønsj, så der hadde jeg kjøpt meg fint opp på CD fronten. Ellers gikk det stort sett i U2, Pink Floyd og REM.

Den første låta jeg hørte av Oasis var altså «Whatever», som er en single ikke utgitt på noe album. Det var noe med soundet, vokalen og den enkle strukturen som festa seg umiddelbart. Det gikk ikke lang tid før jeg gikk til innkjøp av deres første album «Definitely Maybe», og ble blåst av banen. Kule låter, kul vokal, kult cover, vegg av gitarer og et fantastisk driv.

Derfor skal dette første blogg innlegget handle om dette albumet.

Litt om Oasis

Oasis var en britisk rockegruppe som ble dannet i Manchester i 1991. Bandet besto av følgende medlemmer:

Liam Gallagher - Vokal

Noel Gallagher - Gitar og sang

Paul "Bonehead" Arthurs - Gitar

Paul "Guigsy" McGuigan - Bass

Tony McCarroll - Trommer (Tony ble senere erstattet av Alan White)

Oasis var en av de mest innflytelsesrike og populære bandene på 1990-tallet, og de ble ofte sammenlignet med The Beatles på grunn av deres melodiske rockelyd og tekstene som ofte handlet om hverdagslige emner. Bandet ble kjent for sitt tøffe image, brorskapet mellom Liam og Noel Gallagher, og deres store hits som "Wonderwall", "Don't Look Back in Anger", "Champagne Supernova" og "Live Forever".

Noel Gallagher var hovedlåtskriveren i bandet og stod bak mange av deres mest kjente sanger. Oasis ble kjent for sitt kontroversielle og ofte humoristiske oppførsel i media, og de var en del av den såkalte "Britpop"-bevegelsen sammen med band som Blur, Pulp og Suede.

Selv om Oasis hadde stor suksess på 1990-tallet, opplevde de også intern uro og konflikter mellom medlemmene, spesielt mellom brødrene Liam og Noel. Dette førte til flere oppløsninger og gjenforeninger før bandet til slutt ble oppløst i 2009. Noel Gallagher dannet deretter sitt eget band, Noel Gallagher's High Flying Birds, mens Liam Gallagher startet sitt soloprosjekt.

Oasis har hatt en vedvarende innvirkning på rockemusikken, og deres sanger fortsetter å bli elsket av fans over hele verden. De regnes som en av de mest betydningsfulle britiske rockegruppene i moderne tid.

Definitely Maybe

"Definitely Maybe" er debutalbumet til det britiske rockebandet Oasis, utgitt i 1994. Dette albumet spilte en avgjørende rolle i å revitalisere britisk rockemusikk på midten av 1990-tallet og etablerte Oasis som en av de mest innflytelsesrike bandene på den tiden.

Sporliste:

Rock 'n' Roll Star

Shakermaker

Live Forever

Up in the Sky

Columbia

Supersonic

Bring It on Down

Cigarettes & Alcohol

Digsy's Dinner

Slide Away

Married with Children

"Definitely Maybe" er et album som treffer deg som en eksplosjon av energi og arroganse. Oasis hadde store ambisjoner fra begynnelsen, og dette albumet er en uttrykksfull manifestasjon av deres selvtillit. Albumet åpner med "Rock 'n' Roll Star", en hymne som umiddelbart setter tonen for hele opplevelsen. Sangen snakker om drømmen om å være en rockestjerne, og det er akkurat hva Oasis oppnådde med dette albumet.

Låtene på "Definitely Maybe" er fulle av attityde og tidløs rock 'n' roll. "Live Forever" er en hjerteskjærende ballade som stadig blir betraktet som en av de beste låtene i bandets karriere. Andre sanger som "Supersonic" og "Cigarettes & Alcohol" er rene rocke-hymner som fanger opp den rå energien og frustrasjonen til ungdommen på den tiden.

Tekstene til Noel Gallagher, bandets hovedlåtskriver, er en blanding av selvsikkerhet og sårbare øyeblikk. Han var ikke kjent for å være dypt filosofisk, men hans tekster var ærlige og lettfattelige, noe som gjorde at folk kunne forholde seg til dem.

Albumet er ikke uten feil, og noen kritikere har pekt på at tekstene noen ganger kan være enkle og repetitive. Likevel er det denne enkelheten som gjorde Oasis så tilgjengelige og populære.

"Definitely Maybe" er et album som ikke bare definerer en tid, men også en generasjon. Det var med på å gjenopplive britisk rockemusikk og inspirerte utallige band som kom etter dem. Albumet er en tidløs klassiker som fortsatt blir verdsatt av fans og musikkekspertise over hele verden.

Samlet sett er "Definitely Maybe" et album som kombinerer enestående musikalsk talent med en sjelden holdning. Det er et essensielt album for enhver rockemusikkelsker, og det beviser at Oasis var og forblir en av de mest innflytelsesrike britiske rockebandene gjennom tidene.

/Sindre


Hva leser jeg?
Rick Rubin The Creative Act: A Way of Being

Fun fact. Jeg var litt ivrig da jeg skulle bestille denne boken på Amazon. Stort sett er jeg fornøyd med pocket versjonen av bøker, så jeg bestilte det. Da jeg fikk boken var det kun et tynt hefte. Noe måtte jeg være galt. Tittelen var riktig, men forfatteren het Rick Rudin. Her hadde det gått litt fort i svingene. Jeg skulle på hyttetur og hadde gledet meg til å lese denne boka på hytta. Inn på Amazon og bestille den riktige versjonen, som heldigvis kom før jeg dro.

Rick Rubin er en av mine største helter. Selv om han er mest kjent som musikkprodusent, er han også mye mer. Han ble født 10. mars 1963 i Long Beach, New York. Rick Rubin har hatt en betydelig innflytelse på musikkindustrien og har vært assosiert med mange ikoniske artister og album på tvers av ulike sjangre, inkludert hip-hop, rock og pop.

Her er noen viktige høydepunkter fra Rick Rubins karriere

Medgrunnlegger av Def Jam Recordings

På 1980-tallet grunnla Rick Rubin Def Jam Recordings sammen med Russell Simmons. Def Jam ble en kraft i hip-hop- og rapmusikksjangeren og signerte artister som Run-D.M.C., LL Cool J og Beastie Boys.

Rick Rubin er kjent for sitt produksjonsarbeid på mange klassiske album.

Noen av hans mest kjente produksjoner inkluderer:

Beastie Boys' "Licensed to Ill"

Run-D.M.C.'s selvbetitlede album

Johnny Cash's "American Recordings"-serie

Red Hot Chili Peppers' "Blood Sugar Sex Magik"

Slayer's "Reign in Blood"

Jay-Z's "99 Problems" (fra "The Black Album")

Variert repertoar

Rubins produksjonsstil kjennetegnes av hans evne til å jobbe på tvers av en rekke sjangre. Han har produsert plater for artister så varierte som Adele, Metallica, Shakira og System of a Down.

Formet "Unplugged"-serien

Han var medskaper av MTVs "Unplugged"-serie, som inneholdt live akustiske opptredener av artister. Denne serien ble kjent for intime og nedstrippede versjoner av sanger.

Spirituelle interesser

I tillegg til sin musikkarriere har Rick Rubin vært involvert i meditasjon og spiritualitet. Han har grunnlagt plateselskapet American Recordings og har utforsket ulike spirituelle praksiser, inkludert buddhisme.

Rick Rubins innvirkning på musikkindustrien er dyp, og han fortsetter å være en svært respektert skikkelse innen musikkproduksjon og innovasjon. Hans evne til å få det beste ut av artister og hans dedikasjon til å utfordre kreative grenser har satt et uutslettelig preg på musikklandskapet.

Hva med boka da? Er den bra, noe å ha?

Det korte svaret er selvfølgelig JA. Er den revolusjonerende? Tja.

Det første som slo meg da jeg fikk boka, var en følelse av eksklusivitet. Noe ikke minst inkluderingen av bokmerke viser. Papiret er ganske tykt. Eksklusivitet er jo fint, men det kan også gi et inntrykk av at boka er mest merch for fansen, eventuelt disiplene.

Selv om jeg ser stort opp til Rubin, så kjøpte jeg boka først og fremst for å lære noe.

En enkel forside som hinter til yin og yang og den evige runddansen. Reinkarnasjonen. Solen. Makrokosmos og mikrokosmos. Allerede her aner jeg at Rick ikke har skrevet en tørr bok.

Tittelen antyder en livsstil, a way of being. Jeg blar raskt gjennom boka og kan konstatere at her er det god plass, mye papir, til og med notatark lengst bak.

Boka starter med et sitat av Robert Henri

‘’The object isn’t to make art, it’s to be in that wonderful state which makes art inevitable’’.

Vakkert.

Her forstår vi at denne boka handler ikke bare om å formidle musikkproduksjon. Den handler om noe mer en det, noe mye mer. Den handler om det levende livet.

Jeg blar om. Innholdsfortegnelsen avslører et rikt innhold. Dette er en oppslagsbok.

Her har vi kapitler som for eksempel, The Unseen, Nature as Teacher, Self-Doubt, Patience, Success, Tuning Out(Undermining Voices), Openness, The Energy(In the Work) og Why Make Art?

Kapitlene bekrefter at vi har å gjøre med en bok som vil vise en måte å leve på.

Et levende liv som produserer kunst konstant. I en eller annen form.

Ny blank side til venstre og til høyre en side med en liten sirkel uten fyll. Han har det ikke travelt den godeste Rick, og godt er det. Livet mitt kan trenge mer av denne ånden.

Ny blank side og så følger introduksjonen, som nærmest blir et statement.

Nothing in this book

Is known to be true.

It’s a reflection on what I’ve noticed

Not facts so much as thoughts.

Some ideas may resonate,

Others may not.

A few may awaken an inner knowing

You forgot you had.

Use wha’s helpful.

Let go of the rest.

Each of these moments

Is an invitation

To further inquiry:

Looking deeper,

Zooming out, or in.

Opening possibilities

For a new way of being.

Denne boka gjør noe evig, tydelig. Noe vi har glemt, og som vi kan se i kunsten. Her er ikke god eller dårlig, vinnere eller tapere, mester eller amatør, her er det kun levende deltagere i dette prosjektet vi kaller livet.

Les boka. Hvorfor? Bare les den!

/Sindre



Hva hører jeg på?


"The Cardigans - Long Gone Before Daylight"

Helga før påskeuka i 2003, satte jeg meg inn i bandbilen. Jeg skulle kjøre fra Halden til Trondheim og besøke familien der. Bilstereoen var langt bedre en selve bilen, men den gamle VW Caddyen startet fint. Med meg på reisen hadde jeg den siste CD-skiva til det svenske bandet The Cardigans, Long Gone Before Daylight.

Jeg hadde egentlig ingen forventninger til dette albumet. Det var lenge siden jeg hadde hørt på forgjengeren, Gran Turismo. Den er preget av et elektronisk lydbilde og har knallåter som Erase/Rewind, My Favourite Game og nydelige Higher.

Sola skinte og jeg satte CD-en i spilleren. Ut av høytalerne kom den vakreste og mest velproduserte musikken jeg hadde hørt på lenge. Nydelige og velkomponerte Communication fylte bilen, jeg fikk gåsehud med en gang. Skiva ble spilt om og om igjen de åtte timene det tok å kjøre oppover. Fortsatt minner låtene meg om utsikten på riksvei tre gjennom Østerdalen. I mine ører er det ingen dårlige låter på denne skiva.

Platekompaniet i Trondheim var jeg alltid innom på mine reiser dit. Denne turen var intet unntak. På denne tiden var det CD-en som regjerte og vinyl renessansen var kun i sin spede begynnelse. Platekompaniet hadde likevel en kasse med vinyl som jeg alltid bladde gjennom. Der fant jeg dette albumet. Umiddelbart startet en diskusjon i hodet, kjøpe eller ikke kjøpe. Vinylen kosta en del, og på den tiden var jeg knapt kommet inn i arbeidslivet. Kjøpet ville gjøre et greit innhogg i økonomien. Dessuten hadde jeg ikke platespiller enda.

Jeg gikk derfra uten vinyl, og angret allerede i bilen på vei hjem. Så gikk det 20 år. Kona kom hjem fra trening og satte på dette albumet fra Spotify. Jeg hadde helt glemt hvor bra det er, hvor inspirerende det er og hvor nyttig det er å lytte til produksjonen. Dessuten hadde jeg friskt i minnet at jeg ikke kjøpte vinylen. Inn på Amazon for å se om det var mulig å bestille. Det var det! Nå har jeg endelig fått høre en av mine favorittskiver, på favoritt mediumet, i lytterommet, som endelig er klart.

The Cardigans er kjent for sin evne til å skape melodiøs popmusikk med dyptgående tekster, og deres album Long Gone Before Daylight fra 2003 er intet unntak. Dette albumet skiller seg imidlertid fra bandets tidligere arbeider ved å ta en mer dempet og introspektiv tilnærming til musikken.

Albumet åpner med Communication, en sang som umiddelbart setter tonen for hele albumet med sin rolige, akustiske gitar og Nina Perssons karakteristiske stemme. Sangtekstene handler om kommunikasjon, eller mangelen på det, i mellommenneskelige forhold, og dette temaet gjennomsyrer hele albumet.

En av høydepunktene på albumet er You're the Storm, som er en vakker og følelsesladet sang som utforsker temaet kjærlighet og følelsesmessig turbulens. Nina Perssons stemme kommer virkelig til sin rett her, og arrangementet av instrumentene gir sangen en nesten symfonisk følelse.

No Sleep og And Then You Kissed Me II er også bemerkelsesverdige spor som viser bandets evne til å skape stemningsfulle komposisjoner som fanger opp øyeblikkets intensitet. Disse sangene er perfekte eksempler på The Cardigans' talent for å kombinere enkelt instrumentarbeid med rike og tankevekkende tekster.

Long Gone Before Daylight er et album som krever lytterens oppmerksomhet. Det er ikke en samling av lettfattelige poplåter, men heller en dypdykk i menneskelige relasjoner og følelser. Den musikalske utforskningen av akustiske elementer gir albumet en varm og organisk følelse som skiller seg ut i The Cardigans' diskografi.

Selv om dette albumet kanskje ikke appellerer like bredt som noen av bandets tidligere utgivelser, er det en kunstnerisk triumf som viser deres musikalske mangfold og modenhet. Long Gone Before Daylight er et album for de som setter pris på utfordrende, følelsesladet popmusikk med en dyp mening.

/Sindre



Hva leser jeg?

Tittel: En Russisk Pilegrims Fortellinger

Forfatter: Ukjent (Pseudonym: Ivan Ivanovich)

Vurdering: ★★★★☆

Denne boken fikk jeg tips om gjennom den virkelig gode svenske podkasten MYTER & MYSTERIER(Per Johansson og Eric Schüldt). Denne poden dykker dypt ned i ulike filosofiske, esoteriske og metafysiske emner. Langlytting der altså.

Det var ikke mulig å få tak i denne boken på norsk eller i ny versjon. Jeg fikk derimot bestilt den brukt fra Bokbrsen i Sverige.

En Russisk Pilegrims Fortellinger er en bok som tar leserne med på en reise gjennom det gamle Russland, sett gjennom øynene til en ukjent russisk pilegrim som kaller seg Ivan Ivanovich. Boken består av en samling korte fortellinger som gir et unikt innblikk i det russiske samfunnet, kulturen og den religiøse troen på begynnelsen av det 20. århundre.

Det som gjør denne boken så bemerkelsesverdig er dens evne til å fange den mystiske og kontemplative stemningen av den russisk-ortodokse spiritualiteten. Hver fortelling gir leseren et glimt av pilegrimens indre reise mens han vandrer gjennom det russiske landskapet og møter en rekke mennesker med ulike livshistorier. Pilegrimens betraktninger og dialogene med karakterene han møter gir en dypere forståelse av menneskets søken etter mening og åndelighet.

Språket i boken er rikt og poetisk, og det gir en atmosfærisk følelse som transporterer leseren til denne tidsepoken i Russlands historie. Beskrivelsene av landskapet, kirker og klostre er vakre og maleriske, og de gir en følelse av å være til stede sammen med pilegrimen på hans reise.

En av styrkene i boken er dens evne til å utforske de forskjellige aspektene av russisk kultur og samfunnsliv på den tiden. Boken tar for seg temaer som tro, kjærlighet, fattigdom og politikk på en måte som gir leseren en komplett forståelse av den tiden og stedet.

Imidlertid kan det være en utfordring for noen lesere å komme inn i boken på grunn av dens langsomme tempo og den tidvis filosofiske karakteren av fortellingene. Det er ikke en bok for de som er ute etter rask underholdning eller spenningsfylte plott. Men for de som setter pris på litteratur som utforsker menneskets indre liv og dets forhold til tro, vil "En Russisk Pilegrims Fortellinger" være en givende leseopplevelse.

Samlet sett er En Russisk Pilegrims Fortellinger en dyptgripende bok som gir et fascinerende innblikk i den russiske sjelen og den ortodokse spiritualiteten. Den er en litterær perle som krever tålmodighet, men belønner leseren med en rik og meningsfull leseopplevelse. Jeg vil absolutt anbefale denne boken til de som er interessert i russisk kultur, religion og eksistensielle spørsmål.

/Sindre


​​​


Meld deg gjerne på e-postlista for å få nyhetsbrev og eksklusivt bonusmateriale fra mine skrive- og musikkprosjekter.

Meld deg på og hør

LIDELSE LIVE ACOUSTIC

    Du kan når som helst melde deg av lista